Vårt første familie bilde av oss fire. Jeg skal prøve å få satt inn flere bilder av Aspen i løpet av de nermeste dagene.
Nå har vel de fleste fått med seg at lillegutt har kommet til verden. Jeg får vel først komme med statestikken. Han var 59 cm og veide 3660 gram. Gutten har et navn også Aspen Oliver Berg Cash. Han ligner nå på August, da han ble født bortsett fra at Aspen har litt mørkere hår og litt mer kjøtt på beina.
Fødselen gikk nå greit, men fort. Det er nå jeg skrur tiden tilbake til søndagskvelden, da denne lille historien startet. Skal en først føde i USA, må en jo gjøre det med litt Hollywood stil.
Det hele begynte som sagt Søndag kveld. Vi var hos et vennepar og grillet. De har ei lita jente, som går i Augusts barnehage. Hun er en av hans gode venner. De er alltid så glad når de møtes. Paret, som heter Travis og Windy venter sitt andre barn når som helst også. En gutt, så jeg regner med at det blir flere gillkvelder hos dem når været er bra.
Da vi satt å spiste kjente jeg noen kramper, og skjønte fort at nå var tiden inne. Vi satt nå å hygget oss, og smertene var ikke så veldig ubehagelige, så jeg sa ingenting. De begynte nå å bli litt sterkere, men jeg syntes ikke intervallene var så veldig korte. Jeg nevnte det til Keith uten at de andre hørte det at jeg trodde det hadde begynt. Keith trodde ikke helt på meg, og jeg ville nå ikke gjøre så veldig mye ut av det siden jeg ikke var helt sikker. Uansett så var det ikke så store smerter. Litt press i ryggen og ubehag, men ellers ikke så mye å syte over. Dette var i 9 tiden på kvelden. Vi var vel hos dem en time eller to til før vi dro hjem.
I bilen bestemte vi oss for å ta tiden mellom veene når vi kom hjem, og ringe sykehuset. Tidligere på dagen hadde vi begynt å ta noen bilder av magen, så leiligheten så ut som et foto studio. Keith ville gjerne ta litt flere bilder, så siden jeg ikke følte meg så veldig uggen gjorde vi det. Jeg tok pause når veene kom og skrev ned tiden. Da vi så mønsteret veer hvert 15 minutt skjønte vi at nå var det en som ville ut. Vi ringte til fødeavdelingen, og de anbefalte at jeg ble hjemme så lenge jeg følte at det var rett. De sa at vi skulle bare ringe når vi bestete oss for å komme inn.
Keith ryddet bort vårt lille studio, og pakket litt småting i en bag for meg. Veenen kom hyppigere og hyppigere og det gjorte mer og mer vondt. På det tidspunktet hadde jeg lagt meg for jeg tenkte at jeg kunne trenge litt søvn. Vi var begge i den tro at vi hadde god tid, men nå klaget jeg så mye over smertene at Keith begynte å lese på internet om smertestillene og når en bør dra til sykehuset.
Det var da jeg slo igjennom og sa at vi matte dra nå. Jeg følte ikke at jeg fikk noen pause til å få igjen kreftene. Vi ordnet med naboen til å titte innom August og jeg gikk til heisen. Hørte Keith springe ut og inn av leiligheten før døren endelig ble lukket. Jeg begynte å bli litt grinete nå. ville at ting skulle skje litt fortere for jeg hadde nå sett for meg at jeg kunne dope meg litt ned på sykehuset og føle meg litt bedre.
Klokka var 03:40 tenker jeg. Keith løp bort til bilen, og jeg kjente en skikkelig krampe, ikke lik de andre, og der på parkeringsplassen utenfor leilighetskomplekset vårt gikk vannet. Jeg sto å lente meg på en stolpe og ropte til Keith at nå gikk vannet mitt. Keith stresset nå litt mer enn tidligere. Det hører nemlig med til historien at han bestemte at vi skulle kjøre hans bil til fødeavdelingen, siden den andre bilen var parkert et lite stykke unna og han trodde ikke jeg var villig til å gå så mye. Hans bil er full av verktøy, så mens vannet mitt gikk prøvde han å rydde unna nok verktøy slik at jeg skulle få plass. Han fikk bilen ut og parkerte rett foran meg. Dyttet meg inn. Der skrevet over det av verktøy som lå i dørken kom ennda en kraftig krampe og jeg følte at kroppen hadde tatt over. Jeg kunne ikke holde tilbake dyttinga lengre. Keith kjørte så fort som bare mulig. Han fløy igjennom tre røde trafikklys, og svingte rett inn foran akkutten (som også er kveldsinngangen til dette sykehuset). Han fikk meg ut, men ville ikke stå parkert der i tilfelle en sykebil kom, så han kjørte fort bort. Der sto jeg lent over et gjerde utenfor the emergency entrance. Hadde enn sammentrekkning til, mens jeg hørte dekkene til Keith hvine før han fikk parkert. Da han kom ville han støtte meg på føttene inn, men i sinne jaget jeg han inn for å finne noen. Jeg gadd rett å slett ikke gå. Ut kom Keith med rullestol. Jeg satte meg ned, og han rullet meg inn i heisen og opp til fødeavdelinga. Der var det stille og ikke et menneske å se. Jeg hadde nok med meg selv, så Keith gikk rundt for å finne noen. Han så en dame, men hun var opptatt, så han gikk videre. Akkurat da fikk jeg ennda en krampetrekning, og sykepleieren, som vi senere fikk vite holdt på å tappet blod kom løpende. Hun pekte på rommet Keith kunne rulle meg inn i, og kontaktet en sykepleier til som hadde pause. Jeg kom inn i rommet, og hadde ennda en trekning mens Keith kledde av meg og fikk på meg sykehus kjortelen. De ordnet sengen, og jeg la meg. Pleierne gikk ut for å kontakte lege, og jeg fikk ennda en trekning. Keith hadde fult innsyn, så kommentaren jeg hørte var: Søster, nå er hodet på vei ut. De kom løpente inn og etter et trykk til var hele gutten ute. Keith holdt meg orientert underveis, hvor mye som var ute. Jeg fokuserte på det, og det hjalp. Så, etter 7 minutter fra vi entret sykehuset var gutten født. Jeg gikk gjennom det hele uten smertestillende, og ikke noen sting eller varige men. Legen kom etterhvert, og passet på at resten av gørret som skal ut kom ut. Keith var meget interesert i det hele, og fikk selv kuttet navlestrengen.
Jeg fikk etter dette, og det at jeg ikke tok eller tar smertestillende etter fødselen for krampene når livmoren og alt det trekker seg sammen, heltestatus på fødeavdelingen. Keith fikk stadig høre hvor tøff jeg var. De tror min smerteteskel er veldig høy. Ikke vet jeg, men jeg er nå litt stolt. Keith var stolt også.
Gutten er frisk og fin, og August er meget betatt av ham. For tiden har vi ingen tegn til sjalusi, og håper at det fortsetter slik.
